Jeg vet jeg ikke har laga lyd fra meg på omtrent et år nå, men fikk plutselig en liten idè om et innlegg som er relativt viktig og burde være fort gjort. Jeg fikk idèen i går da jeg og tre andre var på sushi i chinatown, og noen nappa VISA-kortet mitt etter at jeg hadde fått betalt. De stjal det ikke altså de bare plukka det opp og så på det.
"You look angry!" sa hun ene, og jeg sa som jeg ofte sier at det bildet ligner på et mugshot. De andre lo og var enige, men sa at "you do look kinda angry, but in a nice way!"
Æææ ska drææp dæææ
(med bodødialekt)
Dette bildet ble riktignok tatt da jeg var 18 år, og jeg var litt irritert akkurat da det ble tatt. Jeg hadde måtte overtale kamerafyren til å ta et nytt bilde, fordi det første han tok blunka jeg på og så ut som jeg var full på, og han var vanskelig med det. Også skal man jo ikke smile, og jeg tror ikke det er mulig for meg å se glad ut uten å legge ganske mye vilje i det.
Uansett, "angry, but in a nice way" synes jeg var helt greit, jeg har ikke noe imot at jeg ser litt sint ut. Folk er redde for sinte jenter, og enten de vil det eller ikke så gir det meg bittelitt mer respekt. Liker jeg og tro. I tillegg er det en god måte å demotivere snakkesalige folk så de holder seg unna meg. Jeg liker å være i fred mer ofte enn ikke.
"Det bare renn idioti ut av kjeften på deg, ke med å ikke åpen den"
Men la oss ha det klart, jeg mener ikke å se sint og misfornøyd ut hele tida. Det er bare sånn ansiktet mitt er, og jeg gidder ikke å gå rundt å smile hele tida. Jeg har øyenbryn som ser litt sinte ut, og når jeg slapper av i fjeset så bare.. ser jeg sint ut. Det hjelper sikkert ikke at jeg ser litt dårlig og nesten aldri gidder å bruke linser eller briller, så jeg myser av og til. Kan ikke noe for det.
matematisk analyse støtter min hypotese
Det er faktisk litt skummelt med folk som smiler intenst hhheeeele tida. Litt seriemorder-aktig.
folk på bussen
Jeg husker vi hadde denne samtalen en gang for lenge siden på ungdomsskola, da ei venninne spesielt ofte ble spurt om hun var sur. Jeg vet om flere, husker dette spesielt. Hun måtte forlkare at hun ikke var sur, det er bare det normale ansiktet hennes. Og folk fortsatte å spørre om hvorfor hun så så sint ut da. Og om man spør en person som bare mener godt og er glad om hvorfor de ser ut som de vil drepe noen, så BLIR de litt sure.
Så ikke spør folk om de er sure, det gjør dem sure. Det er ganske basic psykologi.
hva folk tror jeg tenker
Jeg tenker egentlig på å tegne kattepuser og lurer på hvor jeg skal få min neste kaffe fra
For litt siden satt jeg og jobba i stua, og jeg må tydeligvis ha sett ganske sint ut eller noe, for dagen etterpå fikk jeg et spørsmål om jeg var "upset" dagen før. Han ene jeg bor med hadde sagt til hun andre jeg bor med at jeg så veldig "upset" ut, og de lurte på om noe var galt. Jeg kan ikke huske å ha vært i noe spesielt humør bortsett fra at jeg sikkert var ganske fokusert. Og jeg vet jeg kan se litt intens ut når jeg konsentrerer meg...
"GRRR TEGNE TEGNE GRRR TEGNE NUSSELIG VALP"
En annen gang i høst var jeg på vei til universitetet, og en helt tilfeldig person jeg gikk forbi sa til meg "YOU NEED TO SMILE MORE!"
Andre jenter blir ropt og plystra på, men ikke meg...
Husker ikke hvordan han så ut fordi jeg var helt i egne tanker, men han hadde gebrokken engelsk og var kortere enn meg. Jeg rakk ikke å reagere egentlig for jeg trodde ikke det var rettet mot meg, men han gikk rett forbi meg og jeg var den eneste personen i nærheten.
Noen ganger ser jeg rett på folk med bitchfjeset mitt, og av og til får det meg til å føle meg bittelitt slem. Det skjer mest i store folkegrupper, når jeg prøver å finne ei rute fram til hvor jeg vil uten å krasje inn i halvparten av folkene. Dette leder til en del mysing og konsentrering, og som sagt er det da jeg har mest kronisk bitchy witch-face.
Jeg husker spesielt godt en gang da jeg skulle ta ut bagasjen min fra en buss, og da jeg skulle se opp for å finne inngangen (konsentrert), sto det en gammel dame der. Jeg hadde på meg irritert-fjeset mitt, og så opp, og uten å mene det så jeg rett på en gammel dame, og hun så tilbake. Jeg rakk ikke å smile eller noe for hun så vekk med en gang, og så litt skremt ut.
Jeg er sikker på at dette har skjedd flere ganger, og som oftest merker jeg det ikke selv. Av og til merker jeg det, og avhengig av hvem som tilfeldigvis er i skuddlinja så føler jeg meg slem.
Gladnyhet; Her om dagen kom jeg i øyenkontakt med den ene fyren jeg bor med som jeg ikke er på talefot med (en historie for en annen gang), og jeg hadde tilfeldigvis et spesielt misfornøyd fjes på. Han så raskt vekk, den lille koagulerte slimballen.
Det var ett av tilfellene da jeg var glad for å ha det kroniske bitchfjeset mitt.
Anyways, jeg håper at dere som kjenner meg, vet at jeg ikke er misfornøyd og bitchy, jeg bare ser sånn ut. Inni meg er jeg bare glad for å få være i fred av og til, men setter pris på om noen vil starte en samtale. Med mindre du er villt fremmed, da er det ikke like gøy.
Og ikke vær bekymret eller ha dårlig samvittighet eller syns synd på meg, for gaaads skyld.
Oddsene er at om jeg er konsentrert, så driver jeg med noe jeg syns er gøy og kaptiverende, og det at jeg ser sint ut er bare en slags bivirkning.
Alt jeg har sagt er egentlig en løgn, jeg ser sint ut med meninga og når jeg vet at ingen ser så smiler jeg masse. Som en seriemorder.
Fordi.. jeg kan?
Og fordi jeg ikke kan noe for det?
